Enkelte foredragsholdere etterlater seg et inntrykk som sitter for resten av livet, med et budskap som kan endre synet ditt på tilærelsen. Atle Haglund er en av dem.
Av Per Vie
Jeg møter Atle på Vik Skysstasjon like syd for Hønefoss. Og han kommer selvfølgelig piggende fra der han bor like i nærheten. Atle er 51 år og har tre voksne barn, som alle har fløyet fra redet. Denne atletiske inspiratoren har i alle årene som har gått etter ulykken vært en langt over snittet aktiv mann. Så aktiv at det har blitt både VM-gull og OL-gull av det.
Jeg ville møte Atle, ikke bare for å høre om ulykken, men først og fremst fordi jeg er nysgjerrig på hva som fikk han til å begynne som foredragsholder og inspirator.
– Ulykken i 1973 skjedde på vei til skolen. Jeg skulle krysse gata, og en lastebil kjørte på meg, forteller Atle, som kjenner han som kjørte lastebilen veldig godt. Alle kjenner alle på et lite sted som dette.
Atle forteller at det har oppstått uendelige muligheter i kjølvannet av ulykken, noe hans aktive idrettskarriere med ispigging og kjelkehockey viser. Og hans holdning til livet er noe som har inspirert mange. Som Atle sier på sin egen hjemmeside:
“Etter 7 Paralympics og 5 gull har jeg valgt å bruke min egen begeistring til å fortelle min historie. Historien om hvordan man må takle endringer som dukker opp i hverdagslivet og ta disse som en utfordring, og ikke som en fiende!”
Siste Paralympics Atle var med på var i 2006, og etter det har han fortsatt med å trene. Mye.
Trener du mye den dag i dag?
– Jeg har trent i alle år, og det har blitt en livsstil. Jeg trener fortsatt tre-fire ganger i uka, og pigger mellom en og to mil i en spesialkonstruert piggestol med smale dekk. På hjul om sommeren, og så pigger jeg med kjelke med ski på om vinteren, og veldig gjerne på Beitostølen, smiler Atle, som forteller at overgangen før snøen kommer kan være litt vanskelig, for det kan bli litt kaldt å pigge på hard asfalt med is.
Når skjønte du at du ville drive med idrettsaktiviteter?
– Det var ikke jeg som skjønte det. Jeg var vel tolv år da telefonen ringte en dag. Det var en dame som het Bjørg fra Helsesportslaget i Hønefoss. Hun var liksom min andre mamma. Hun tok tak i dette og lurte på om jeg ville være med inn til Oslo for å trene. Og det var jo stort, bare det å komme til Oslo.
– Ja, det var sånn det begynte. Som lek. Så ble det mer alvor med åra. Og da tok de store gutta tak i meg fordi de så potensialet mitt. Så da fikk jeg noen forbilder, da vet du, blant gutta som var godt i gang med trening og idrettskonkurranser.
Når ble det foredrag av dette?
– Jeg jobba i et hjelpemiddelfirma som drev med rullestoler, og det begynte jeg med i 1985. Der var jeg i 21 år, inntil det ble noen interne omrokkeringer, og jeg måtte reise til Moss for å komme meg på jobb. Det ble for langt, så da ble jeg oppfordret av en kollega til å lage mitt eget personlige firma. Så jeg tenkte at det var en god idé, og jeg fikk noen oppdrag.
– Så kom jeg på jobbsøkerkurs, og der var det noen av deltakerne som sa at de bare hadde jobba med en ting i hele sitt liv, og ville ikke endre på det. Det provoserte meg, og jeg sa meninga mi i plenum.
Lederen i firmaet som hadde dette opplegget for NAV hørte meg og spurte om jeg kunne tenke meg å være instruktør for dem, og ta oppdrag for NAV, kjøre dagskurs over tre dager. Det sa jeg rett og slett nei til, for det kunne jeg aldri tenke meg. Men jeg sa at jeg sikkert kan komme innom en halvtime og si noe smart. Så jeg ble invitert til å komme til Oslo for å prate litt i et par store grupper de skulle holde kurs for. Det gjorde jeg, og da var jeg i gang, forteller Atle.
Hvordan utvikler du foredragene dine?
– Jeg er en sånn som tenker og skriver om natta på små post-it lapper jeg har på nattbordet ved siden av meg, så mye av innholdet i foredragene mine er laget på natterstid. Jeg lagde en mal på et foredrag, og dro inn til Oslo og svetta og prata samtidig, og det ble ble gull, smiler Atle.
– Så drev jeg med det en stund, og jeg fikk noen faste oppdrag på en institusjon i Vikersund to-tre ganger i måneden. Og etter hvert utviklet jeg dette manuset mitt. Jeg tenkte at dette kunne jeg jo bruke til alle andre, og ikke bare pasienter, fordi vi er jo pasienter i utgangspunktet alle sammen. Vi er jo egentlig like hele gjengen, ler Atle.
– Så stakk jeg innom Sundvollen hotell etter at jeg hadde hatt et oppdrag for et stort firma, og spurte om de trengte noen foredragsholdere. De ville gjerne prøve, så jeg la meg inn i systemet der, med hjemmeside og infotekst. Så tok det vel et års tid før det ble noe. Men så løsna det, og jeg tok meg også en tur til Klækken Hotell i Hønefoss og fikk oppdrag der.
– Jeg har én rød tråd som jeg tilpasser de som skal høre på, og basert på en prat med ledelsen i forkant syr jeg sammen et opplegg spesielt for oppdragsgiveren, med fokus på et område de ønsker. Og dette har jeg holdt på med i 9 år. På det meste har jeg hatt 47 oppdrag på ett år, forteller Atle, som også har noen verv i Hole kommune, og sitter i noen råd der.
– Så jeg gjør forskjellige ting, sier Atle, tydelig fornøyd med tingenes tilstand.
Du kaller konseptet ditt ”Dine grenser”. Hva legger du i det?
– Ja, det handler om å ta utfordringene i hverdagen, og sette ting i perspektiv, virkelig se ting. Det å ikke se begrensningene, men mulighetene, sier Atle.
– Jeg har fått meldinger etterpå fra folk som har takket for hjelpa, at det har vekket noe i dem. Og det er ofte sånn at jeg er et innslag i et større opplegg. Eller at et firma vil ha litt alvor med glimt i øyet før et julebord, for eksempel.
Hva er innholdet i foredragene dine?
– Det er vel de første to minuttene jeg setter folk på plass, en start som gjør at de begynner å tenke allerede da. Jeg begynner ofte foredraget med:
”Bare sånn kjapt – husker dere når dere gikk på skolen – da hadde dere sikkert noen komplekser – som matpakka di, klærne dine osv. De kompleksene har vi ikke lenger, men nå som vi har blitt godt voksne dukker det opp nye komplekser, som dobbelthake, mage – you name it – som du føler at hele verden ser på deg.”
– Så sier jeg at vi bruker unødvendig mye energi på kompleksene våre, for det er bare vi selv som ser dem. Som eksempel sier jeg:
”Jeg har jo også et kompleks. Og det er ikke det at jeg har mista beina, men de beina jeg har igjen er ikke like lange!”
– Så dette er ofte åpningsfrekvensen i foredragene mine. Jeg har endret det mange ganger, men denne funker. Og under hele foredraget har jeg bare enkle stikkord på storskjermen bak meg. En av dem er denne:
Folk lurer ofte på det; “hvor det ble av beina mine”, ler Atle.
– Avslutningsvis snakker jeg om det viktigste i livet, sånn jeg ser det. Alle kjenner vi igjen klagingen og sytingen, men det er ett ord det er viktig å ta med oss videre i livet, og det er AKSEPT. Og det har jeg gjort. Akseptert, poengterer Atle.
– Tenk deg at du er i et middagsselskap, og det mangler salt eller pepper, og du må akseptere det. Hvor mange ganger i løpet av en dag eller uke aksepterer vi ting? Det er mange ganger! Og hvis du ikke har antenne for å akseptere, da blir livet veldig surt.
– Så aksept er viktig. Akseptere at ting er som de er. Jeg har for eksempel aldri vært funksjonshemmet i forhold til vennene mine, og jeg har heller ikke vært det overfor meg selv. Og jeg har oppdaget at denne forståelsen faktisk gjør noe med folk, sier Atle.
Ingen tvil om det, Atle. Takk for kloke ord til ettertanke. Tiden sammen med deg gikk lynhurtig, som den har lett for å gjøre når man prater med engasjerte mennesker som byr på seg selv.
Jeg skal på et av foredragene dine så fort anledningen byr seg. Det er helt sikkert.